KARINE, HANNE OG TINA PÅ NYE EVENTYR

Etter 2,5 mnd med skole og praksis var det endelig tid for ferie. Annizette fikk besøk av sin venninne Live og de reiste til Byron Bay og Surfers Paradise. Anja fikk besøk av sin kjære Martin. Turtelduene startet sin ferie i Cairns der de leide bil og kjørte tilbake til Brisbane med samme stopp som oss. Vi derimot, valgte å leie bil fra Brisbane og kjøre nordover med Whitsunday Island som mål. Vi møtte på bilutleiekontoret tidlig en fredags morgen, spente på hvordan venstrekjøringen ville gå. Etter mye fnising og noen nestenfeil, fikk vi fort teken og det gikk lettere enn forventet.

Første stopp var Noosa der vi bodde to netter på en utrolig koselig hostel som het Halse Lodge. Stedet ga oss rene Home and Away «feelingen» - til glede for tre store fan. Noosa er det perfekte sted for uerfarne surfere og vi valgte derfor å ta vårt første surfekurs her. Til tross for dårlige bølger, syns vi alle det var utrolig kjekt og gleder oss til å prøve oss på brettet igjen. Utelivet i Noosa var heller dårlig, så surfing, padling og soling var aktivitetene vi fylte tiden med her.



Herfra gikk turen videre til verdens største sandøy, Fraser Island. Vi ble plassert i en gruppe på 9 eventyrlystne personer som skulle tilbringe tre dager sammen. Hver gruppe fikk utdelt hver sin 4WD bil og masse campingutsyr. Vår gruppe bestod av oss tre jenter + 6 meget høylytte 19 år gamle stereotype amerikanse gutter. Til Hanne og Karines store glede var de for ung til å kjøre bilen, men de fikk andre oppgaver som kartlesing og skaffe føde. Kartlesingen var heller mislykket og matvarene bestod av 40 hamburgere, 10 loff med peanutbutter and jelly som pålegg, en kasse med Cola, 1 kartong melk, nudler, bakte bønner + kjeks og chips i bøttevis. Hanne og Karine tilbragte størsedelen av tiden i framsetet mens Tina ble plassert i baksetet med guttene som fikk tiden til å gå med beatboxing, synging, skriking og diverse andre høylydte leker. Vi falt pladask for denne fantastiske øyen og fikk se nydelige innsjøer som den kjente Lake McKenzie og knallgrønne Lake Wabby. Vi besøkte også Champagne Pools som va heller skuffende, skipsvrak og flere utsiktssteder som f.eks Indian Heads. Kjøring på strender og veier bestående av sand var en opplevelses i seg selv. Nettene tilbragte vi på Base Camp hvor vi sov i telt, noe som til tider var skummelt med dingoer snusende utenfor teltet.








Slitne etter tre dager med mye action, satte vi oss i bilen og tok fatt på neste lange strekning bak rattet. Vi ankom Myella Farm sent på kvelden, og var glade da tre store, myke og deilige senger med dyne ventet på oss. Etter noen timer med lenge etterlengtet søvn var det tidlig opp neste morgen for å ta fatt på dagens gårdsoppgaver. Vi startet med en to timers lang ridetur, noe hestegale Karine hadde drømt lenge om. De heller uerfarne Hanne og Tina var noe mer skeptisk til disse svære dyrene, men fant snart ut at dette var veldig gøy. Karine hadde sitt livs opplevelse på hesteryggen da vi fikk være med å flytte 100 kveg tilbake til farmen. Hun var i den fremste «advanced» gruppen som skulle passe på at kveget ikke kom seg foran rytterne ved å ri på rekke i sikk sakk. Hestene ble helt ville når kveget kom løpende i 110 km/t og det gjaldt å holde hodet kaldt for å kontrollere de. Hanne og Tina derimot, hadde en heller skummel opplevelse i gruppen bak. Tinas hest «steilet» og Hanne, som har fuglefobi, ble angrepet av en illsint kråkelignende fugl. De var begge lykkelige når de var helskinnet tilbake. Vi fikk også muligheten til å kjøre lett motorsykler i den australske villmarken, et skikkelig adrenalin kick. Resten av dagen utførte vi gårdsoppgaver som mating av diverse dyr og kumelking for hånd.






Airlie Beach og Whitsunday Island var de neste destinasjonene på plakaten. Det var deilig med noen avslappende dager etter flere action fylte opplevelser. Whitsunday Island et øyparadis som består av 74 idylliske øyer. Her tilbragte vi to dager på seilbåten Freight Train. Turens høydepunkt var Whitehaven Beach, en av verdens fineste strender. Vi fikk også muligheten til å snorkle blant Nemo og skilpadder på Great Barrier Reef og sove i bølgeskvulp under stjernehimmelen.






Slitne, men fornøyde var vi tilbake i Brisbane etter nesten to uker på reisefot.

PRAKSIS

Sorry folkens, vet vi har vært utrolig dårlig til å oppdatere bloggen i det siste, men skal prøve å skjerpe oss.
Siden sist har det skjedd mye i våre liv her i Australia, så vi får vel bare sette igang å skrive til blekket spruter.

I slutten av august begynte vi alle i praksis. Tina og Hanne ble utplassert på hver sin avdeling på The Prince Charles Hospital og Anja, Karine og Annizette tilbragte først to uker med mer eller mindre hjemløse psykiatriske pasienter og deretter to uker på et slags kontor som skulle tilsvare hjemmesykepleie. Det ble fire tøffe, men også lærerike uker for oss alle fem.

Kledd i mørk blåe buisnesslignende uniformer var det to spente jenter som forlot Blackall Terrace for sitt første møte med sykehuset her i Australia. Forventningene var store og nervøsiteten på høyt nivå. Etter en lang busstur, hvor vi flere ganger måtte gi plassen vår til de eldre, kom vi endelig fram til sykehuset hvor vi skulle tilbringe de neste fire ukene. Her ble vi møtt av hver vår facilitator som skulle følge oss. Her i Australia har vi ikke kontaktsykepleiere, men noe som heter en facilitator. Denne personen er enten ansatt av skolen eller sykehuset og følger en gruppe på ca 8 studenter fordelt på ca 4 forskjellige avdelinger gjennom deres praksisperiode. Facilitatoren er alltid på sykehuset så lenge hennes studenter er til stede og kommer ofte innom avdelingen for å snakke med sykepleierene om hvordan det går med deg eller for å teste deg ut ved å f.eks være med deg når du deler ut medisner, setter injeksjoner osv. Hannes facilitator var en nokså overvektig sarkastisk dame som virkelig visste hvordan å ta vare på studenten sine. Tina var heller uheldig med sin facilitator, en sur, gretten dame som var ute etter å skremme livet av studentene sine til tide og utide ved å komme opp på avdelingen for å teste de ut. Hun var spesielt flink til å spørre om alle slags mulige medisiner, noe som var ekstra vanskelig for oss siden de fleste medisinene her har andre navn enn i Norge. Selv om dagene var lange, det tok oss 11 timer fra vi forlot huset til vi var tilbake igjen og når vi hadde morgenskift måtte vi stå opp kl 04.30, klarte vi på en eller annen måte å komme oss gjennom disse ukene. Det var til tider veldig tøft, men vi var vel begge enige om at vi hadde lært mye i løpet av perioden.

Høydepunktet i praksis var vel vårt nye vennskap med 3 indiske gutter. Fra første dag tok de oss inn i varmen og ga oss gode tips om hvordan sykehuset fungerte og hvordan vi skulle håndtere gretne australere. En av inderne hadde bil, noe vi utnyttet oss godt av og fikk skyss halve veien til og fra sykehuset. I løpet av disse bilturene fikk vi virkelig smaken for indisk musikk og det gikk ikke mange dager før vi sang med for full guffe. Vi hadde også flere dype samtaler om religion, kjærlighet, familieforhold osv. Tina hadde ofte lunsjpause med guttene og de delte gledelig sin indiske mat med henne, de hadde til og med seg en ekstra gaffel til henne. Noen utrolig snille gutter som hjalp oss mye gjennom praksis.

De andre tre jentene storkoste seg i psykiatrien og fikk virkelig se noen triste skjbner. I "hjemmesykepleien" ble de derimot plassert på hvert sitt kontor hvor de satt og leste i diverse permer, bøker og så filmer som bl.a inkontinens i tre uker. Hvis de var heldige fikk de kanskje gå på et hjemmebesøk eller to i løpet av en dag, men de måtte ofte tilbringe hele dagen på kontoret.

Som dere kanskje forstår hadde vi alle våre opp- og nedturer gjennom praksis, men alt i alt fikk vi iallfall lært en del som vi kan bringe tilbake til Norge.