PRAKSIS

Sorry folkens, vet vi har vært utrolig dårlig til å oppdatere bloggen i det siste, men skal prøve å skjerpe oss.
Siden sist har det skjedd mye i våre liv her i Australia, så vi får vel bare sette igang å skrive til blekket spruter.

I slutten av august begynte vi alle i praksis. Tina og Hanne ble utplassert på hver sin avdeling på The Prince Charles Hospital og Anja, Karine og Annizette tilbragte først to uker med mer eller mindre hjemløse psykiatriske pasienter og deretter to uker på et slags kontor som skulle tilsvare hjemmesykepleie. Det ble fire tøffe, men også lærerike uker for oss alle fem.

Kledd i mørk blåe buisnesslignende uniformer var det to spente jenter som forlot Blackall Terrace for sitt første møte med sykehuset her i Australia. Forventningene var store og nervøsiteten på høyt nivå. Etter en lang busstur, hvor vi flere ganger måtte gi plassen vår til de eldre, kom vi endelig fram til sykehuset hvor vi skulle tilbringe de neste fire ukene. Her ble vi møtt av hver vår facilitator som skulle følge oss. Her i Australia har vi ikke kontaktsykepleiere, men noe som heter en facilitator. Denne personen er enten ansatt av skolen eller sykehuset og følger en gruppe på ca 8 studenter fordelt på ca 4 forskjellige avdelinger gjennom deres praksisperiode. Facilitatoren er alltid på sykehuset så lenge hennes studenter er til stede og kommer ofte innom avdelingen for å snakke med sykepleierene om hvordan det går med deg eller for å teste deg ut ved å f.eks være med deg når du deler ut medisner, setter injeksjoner osv. Hannes facilitator var en nokså overvektig sarkastisk dame som virkelig visste hvordan å ta vare på studenten sine. Tina var heller uheldig med sin facilitator, en sur, gretten dame som var ute etter å skremme livet av studentene sine til tide og utide ved å komme opp på avdelingen for å teste de ut. Hun var spesielt flink til å spørre om alle slags mulige medisiner, noe som var ekstra vanskelig for oss siden de fleste medisinene her har andre navn enn i Norge. Selv om dagene var lange, det tok oss 11 timer fra vi forlot huset til vi var tilbake igjen og når vi hadde morgenskift måtte vi stå opp kl 04.30, klarte vi på en eller annen måte å komme oss gjennom disse ukene. Det var til tider veldig tøft, men vi var vel begge enige om at vi hadde lært mye i løpet av perioden.

Høydepunktet i praksis var vel vårt nye vennskap med 3 indiske gutter. Fra første dag tok de oss inn i varmen og ga oss gode tips om hvordan sykehuset fungerte og hvordan vi skulle håndtere gretne australere. En av inderne hadde bil, noe vi utnyttet oss godt av og fikk skyss halve veien til og fra sykehuset. I løpet av disse bilturene fikk vi virkelig smaken for indisk musikk og det gikk ikke mange dager før vi sang med for full guffe. Vi hadde også flere dype samtaler om religion, kjærlighet, familieforhold osv. Tina hadde ofte lunsjpause med guttene og de delte gledelig sin indiske mat med henne, de hadde til og med seg en ekstra gaffel til henne. Noen utrolig snille gutter som hjalp oss mye gjennom praksis.

De andre tre jentene storkoste seg i psykiatrien og fikk virkelig se noen triste skjbner. I "hjemmesykepleien" ble de derimot plassert på hvert sitt kontor hvor de satt og leste i diverse permer, bøker og så filmer som bl.a inkontinens i tre uker. Hvis de var heldige fikk de kanskje gå på et hjemmebesøk eller to i løpet av en dag, men de måtte ofte tilbringe hele dagen på kontoret.

Som dere kanskje forstår hadde vi alle våre opp- og nedturer gjennom praksis, men alt i alt fikk vi iallfall lært en del som vi kan bringe tilbake til Norge.